Enhetsmarkering
Enhetsmerket symboliserer speiderveien som leder oss til oppdagelse av nye områder. I roverlaget åpner terrenget seg og vi kan se at verden ligger foran oss. Da gjelder det å ha kompasset klart slik at vi kan stake ut vår egen kurs, og ikke la oss lede inn på blindveier. Med et stødig blikk på horisonten følger vi den kursen vi setter for oss selv, enten vi må bestige de høyeste fjell eller krysse de største hav på vår søken etter nye oppdagelser og lærdom.
Roverklaffer
Rovere som er tatt opp i laget, bruker grønne roverklaffer. Disse kan erstattes med burgunder roverklaffer for de roverne som har samlet minimum 1001 poeng etter å ha jobbet med speiderprogrammet for rovere.
Seremonier
Seremonier er viktig i roverarbeidet. Seremonier skaper en stemning og ramme av høytid rundt spesielle aktiviteter. De fleste roverlag har egne åpnings- og avslutningsseremonier. I tillegg er det nærmest helt nødvendig å ha en egen, dypt hemmelig opptaksseremoni. Seremoniene skapes av laget selv og skal bidra til stemning og fellesskapsfølelse.
Roverlagets særpreg
Selv om det ikke er spesielt vektlagt er det ofte mye symbolikk, rammer og lek i roverarbeidet. Rovere er som oftest veldig glad i å leke. Dette må ikke undervurderes. Sette av tid til lek og moro, gjerne i form av leker man kan lære litt av. Mange roverlag har sine egne symboler, hvor betydningen kun er kjent av medlemmene av laget. I tillegg brukes det ofte mye symbolikk i forbindelse med roveropptakelser og andre seremonier i laget.
Hvert roverlag har sitt eget særpreg. Navn, antrekk, sjargong, program, måter å gjøre ting på, tradisjoner og seremonier er med på å gi roverlaget et særpreg. Det gir laget en identitet, det er avgjørende for lagets miljø, og ikke minst gjør særpreget laget synlig utad. Roverlaget må jobbe for at deres særpreg skal være positivt for miljøet i laget. Det er klart bedre for roverlaget TAFATT å være kjent for pågangsmot framfor passivitet. Fellesskapet i roverlaget bygger på de aktiviteter og opplevelser man har sammen. Pass på at særpreget ikke virker ekskluderende. Roverlaget må jobbe for et miljø der alle medlemmene blir akseptert og føler seg trygge nok til å utfolde seg. Poenget med særpreget er at det skal skape en felles tilhørighet og en god gruppefølelse både for eksisterende medlemmer og nye aspiranter.
Ved valg av særpreg må laget ha speiderbevegelsens idealer i bakhodet. Ikke velg et særpreg som ikke har noe med rovering å gjøre. Et godt særpreg virker samlende innad og gir en positiv markedsføring utad.
Det er vanlig at møter, turer og andre arrangement i roverlaget starter og slutter med spesielle åpnings- og avslutningsseremonier. Disse seremoniene markerer start og slutt på møtene og er med på å skape felleskap og tilhørighet til roverlaget. Seremoniene er ofte hemmelige for alle andre enn roverlagets medlemmer.
For å bli tatt opp som rover må du være med på en opptakelsesseremoni. Dette er en litt høytidelig markering av at du velger "å gå speiderveien" og dermed blir en del av de andre roverne. Denne seremonien får du være med på etter at du har fullført aspirantperioden og introprogrammet.
Roverlaget kan også ha noen andre seremonier som brukes ved spesielle anledninger.
Speiderhilsen, speidernes valgspråk og speiderbønnen bruker ofte å være en del av seremoniene.
Tradisjoner
Tradisjoner er viktig for et roverlag. En tur eller en spesiell måte å gjøre en ting på blir en tradisjon når den er gjentatt tilstrekkelig mange ganger. Begivenheten blir gjerne forbedret fra år til år. En tradisjon skaper forventninger om hva som kommer, og det skaper sterke bånd mellom de som har fått ta del i tradisjonene og mellom generasjonene. Det er dette som lager roverlagets historie.Hør bare: "Du skal vel være med på den tradisjonelle måneskinnsturen?" Alle roverlag med respekt for seg selv har en eller flere slike tradisjonelle turer hvor gamle rovere fra både nær og fjern dukker opp for å få det med seg bare en gang til ...
Slike tradisjoner skaper sterke bånd mellom medlemmene i et roverlag og mellom generasjonene i laget.
Tips: Dersom roverlaget er nyoppstartet, og det ikke finnes særpreg og seremonier, vil det være en fin aspirantoppgave å utforme dette.
Det er lagleder som har hovedansvaret for å informere den/de nye aspirantene om roverlagets særpreg og hjelpe ham/henne til å skli inn i miljøet. Pass på at særpreget ikke blir for internt for nye medlemmer eller virker ekskluderende. Det er også viktig at de nye medlemmene etter hvert får være med på å utvikle særpreg, seremonier og tradisjoner. Det er bare til det positive at noe gammelt forsvinner til fordel for noe nytt. Et for sterkt og fastlagt særpreg vil virke mot sin hensikt.
Tjeneste
”Tjeneste” er et ord som beskriver rollen som var tiltenkt laget fra starten av. Ungdommens glød, pågangsmot og entusiasme bør være viktige ressurser både for speiderarbeidet lokalt og i det øvrige samfunnet.
Hvordan og hvorvidt roverne vil yte tjeneste, er det selvfølgelig de selv som bestemmer. Men mulighetene er mange. Man kan støtte gruppa ved å engasjere seg i en enhet eller en prosjektgruppe, eller søke nye utfordringer på krets og forbundsnivå. Dette gir også roverne en mulighet til å realisere sine drømmer og utforske nye områder, noe som er i tråd med målene for roverarbeidet.
Når man tenker tjeneste i samfunnet, så er engasjement viktig både som ramme og selve målet for roverarbeidet. Samfunnsengasjement betyr utvikling av selvstendige og ansvarsbevisste mennesker som aktivt bidrar til å skape en bedre verden, der mennesker er likeverdige som individer og har evne til å bidra konstruktivt i samfunnet. Speideren lærer at hun er en del av samfunnet, og at hun gjennom aktiv handling kan påvirke samfunnet i positiv retning.
«Prøv å forlate denne verden litt bedre enn du fant den» sier Baden-Powell i sin siste hilsen til speiderne. Helt fra starten av var begrepet tjeneste sentralt i speiderarbeidet. Baden-Powell brukte ord som «tjenestevillig» og «evnen til å gjøre nytte for seg». «Hele speidertreningen har til hensikt å føre gutten bort fra egoismen, som er den største lasten i verden i dag,» mente Baden-Powell for snart 100 år siden. Hvordan? Gjennom den daglige «gode tørn». Fra denne enkle og tilsynelatende ubetydelige handlingen så han muligheten til å utvikle speidernes holdninger til verdier som pliktfølelse og omtanke for andre.
Engasjement handler om å ha en bevissthet om, og et ønske om å forandre noe, og at dette ønsket blir omsatt i handling. Holdninger, kunnskap og ferdighet er viktig for å kunne omsette et ønske til handling. Speiderprogrammet er en hjelp for at speiderne skal tilegne seg kunnskap, ferdigheter og holdninger som kan hjelpe dem å omsette ønsker om forandring til handling.
Det vi lover i speiderløftet - etter beste evne å hjelpe andre, - og det NSF sine grunnregler sier om at NSF arbeider for å påvirke samfunnet rundt oss, er eksempler på et ønske og en målsetning om å handle - omsette holdninger til handlinger. Engasjement innebærer å gå fra et ønske om forandring til å gjøre noe aktivt for å fremme denne forandringen.
På dette feltet er det kanskje ikke alltid så synlig hva vi som speidere og organisasjon gjør. Det synes når vi har Speideraksjonen eller andre konkrete tiltak, men synes det ellers? På speidertingene i 2000 og 2002 ble det vedtatt at vi har lov til å bruke speiderskjorta (og slik vise oss som speidere og gruppe) i demonstrasjonstog. Vi har lov til å vise at vi står for noe! Men hvor ofte gjør vi det? Andre måter å markere standpunkter på er kanskje vel så viktige som det å gå i demonstrasjonstog. Handlinger er ofte mer virkningsfulle enn ord også når vi vil markere hva vi står for. Hva er mest virkningsfullt - skrive et leserinnlegg i lokalavisen om at vi burde bli flinkere til å besøke ensomme mennesker i bygda/ byen, eller å ta initiativ til eller melde seg til en besøkstjeneste?